NRK Troms hadde for noen dager siden en artikkel på nettsidene sine om finnen Sami Kahilakoski som har videreutviklet idéen om QR-koder på gravminner på kirkegården, og laget nettstedet QR-memo, hvor man kan få «…informasjon om den avdøde, som minneord, bilder, videoer og musikk.» Selve QR-koden skal lages på syrefast, rustfritt stål og festes i selve gravstenen, og denne kan altså leses av mobiltelefon, nettbrett etc.
Nå har jo aldri QR-koder blitt den suksessen de ble spådd å skulle bli, men alle smarttelefoner og nettbrett med kamera kan i utgangspunktet lese dem med en app. Det er åpenbart visse betenkeligheter med dette, bl.a. når det gjelder personvern og respekt for avdøde, i tillegg til tekniske spørsmål: Vil smarttelefoner om 10, 20 eller 50 år støtte lesing av QR-koder? Hva skjer med dataene om nettstedet skulle gå konkurs/selges? Er internett URL-basert om 50 år?
Ta en titt på artikkelen hos NRK her:
Nettsiden QR-memo (som kun er på finsk) Google-oversatt her:
Jeg ser mange gravsteiner siden jeg er innom alle gravplasser jeg passerer i søken etter informasjon om en spesielt type gravsteiner. Har til nå vært innom ca 450 av landets vel 2400 gravplasser.
Jeg ser også etter annet og må dessverre si at jeg ser mye som etter min oppfatning ikke vitner om stor respekt for avdøde. Steinene og området fremfor fylles opp med intetsigende plast og nips.
QR kode vil ut fra et slektsforskingssted gi noen muligheter siden man kan legge hele anetavlen på nett. Video og lyd av avdøde anser jeg ikke som spesielt viktig for andre en de aller nærmeste.
Hva smarttelefonene kan om x antall år vet ingen, men jeg vet av erfaring at dataformatene forandres seg slik at det stadig er behov for reformatering. Eksempelet jeg pleier å bruke er at Rosettasteinen, minst 2000 år gammel, kan vi lese, men disketten mine fra 80 tallet er uleselige. Setter man QR kode på en gravstein så får man, om ikke annet, en moralsk forpliktelse til å vedlikeholde dataene slik at de kan leses i alle fall i de 20 år graven vanligvis er fredet.